Vieux Farka Touré er den klart viktigste bidragsyteren i samarbeidet med Khruangbin, når de i fellesskap gjør stas på Ali Farka Touré.
«Ali» er angivelig spilt inn mer eller mindre live og på under en uke. Khruangbin sørger for å gjøre uttrykket ganske fjernt, mens Vieux Farka Touré strammer det opp med gitarlinjer han har arvet av faren. Det er gitaren som driver plata, og det er kanskje også noe av poenget når man hyller en gitarist.
En fin versjon av melankolske «Savanne», tittelsporet fra Ali Farka Tourés siste plate, innleder «Ali». Kompet har blitt dubbet til av Khruangbin, noe som fungerer overraskende bra i samspill med gitaren. Det sklir ut litt på påfølgende «Lobbo», med svevende akkorder og synthlyder, før «Diarabi» viser hvor godt dette samarbeidet kan fungere. Også her er det mye klang og chorus, som alltid når Khruangbin er representert, men det kler sønn Tourés mollstemte gitardetaljer godt.
Også den halvfunky andresingelen «Tongo Ibarra» fungerer ganske godt, og den høres ut som en låt som egner seg godt live. «Tongo Ibarra» oser spilleglede, særlig fra Vieux Farka Touré, og er noe av det bedre som kom ut av dette spontane samarbeidet.
Nettopp det at Khruangbin fikk minimalt med tid til å forberede seg på hvilke låter som skulle tolkes på «Ali» er tidvis en styrke, som det er på «Tongo Ibarra». Dessverre er det også den største svakheten til plata, som til tross for tidvis å føles spontan og organisk også kan føles rotete og i overkant jammete. Nå skjønner jeg at det å jamme har vært noe av poenget med denne plata, men «Ali» hadde nok hatt godt av en litt strammere struktur.
Både Vieux Farka Touré og Khruangbin har en forkjærlighet for repetisjon og pauser, men litt for ofte går jammingen dem imellom over i monotoni, og da er det ikke morsomt for andre enn dem som spiller. Det skal sies at Khruangbin låter bedre enn noensinne sammen med Vieux Farka Touré, men det spørs om sistnevnte har hatt like stor nytte av samarbeidet som dem.
Petter Brønstad | Musikkblogg 