Algerieske Imarhan, som slekter på Tinariwen både i uttrykk og familie, har gitt ut en melankolsk ørkenbluesplate full av lekre riff og detaljer.
«Achinkad», førstesingelen fra «Aboogi» og først ut på plata, åpner med hypnotiske kassegitarriff, geiteskinnstromme og messende koring, før den blir mer intens ca. halvveis, når elgitarene kommer inn. Denne låta er ganske representativ for Imarhan, siden den har elementer ved seg fra både den klagende ørkenbluesen og det vi løselig kan omtale som «rockebandet Imarhan».
Det rytmiske riffet på fengende «Derhan» bærer plata videre, og bare noen minutter inn i «Aboogi» skjønner man at det er snakk om et band av topp internasjonal klasse. Det er selvsagt synd at de færreste av oss skjønner et ord av hva de synger om, men gjennom musikken føles det som om man forstår det som formidles likevel.
Midt i plata får vi et par av høydepunktene, ved «Asof» og «Assossam», som begge er melankolske gitardrevne låter. Der «Asof» er mer dempet og dyster, er det litt mer (spille-)glede å finne i «Assossam», som groover bra og har mer kraft og driv enn mange rockelåter. Imarhan viser at de har flere strenger å spille på ved å variere dynamikken i låtene sine, noe som er med på å gjøre det interessant å lytte til dem.
Så blir det plutselig voldsomt mollstemt igjen med gitarklimpringen på «Taghadart», som er så dyster at de til og med har dytta inn en dim-akkord eller to, sikkert for å understreke poenget.
Mot slutten får vi andre- og tredjesingelen fra plata, «Tamitidin» og «Adar Newlan», som runder av melankolien i denne omgang. Særlig sistnevnte er med sine svevende akkorder og melodier en fin lytteropplevelse, og det er som om håpet er tilbake hos Imarhan. Etter nesten tre kvarter med kule gitargreier er det vanskelig å konkludere med annet enn at det er fornuftig bruk av tid å høre «Aboogi» fra start til slutt.
Petter Brønstad | Musikkblogg 