Flinkispønkerne i Billy Talent har brukt seks år på denne plata, og de nøyer seg ikke med bare å stjele lydbildet fra andre, de stjeler vokalister også.
Åpningslåta «Forgiveness I & II» er så forseggjort og variert, med modulasjon og flerstemte varianter av riffet, at dette knapt kan kalles pønk. Denne låta har riktignok vært ute i over to år, og første gang jeg hørte den trodde jeg at stereoen spilte meg et puss – plutselig beveger de seg fra sin vante riffbaserte og hardtslående pønkrock til et langt mer progrock-aktig lydbilde. Der er det både synther og svevende akkorder, langt fra noe man forbinder med Billy Talent.
Billy Talent har også for lengst sluppet «I Beg to Differ (This Will Get Better)», men den er fortsatt dagsaktuell her vi sitter på hjemmekontorene, hjemmeskolene og hjemmelesesalene våre, og den er en viktig påminnelse om å ta egen psyke på alvor. Da den ble sluppet la de ved telefonnumre til ulike mentalhelsehjelpelinjer verden over.
Der «I Beg to Differ» gir inntrykk av at Toronto-bandet har noe viktig på hjertet føles det litt mindre sånn på transportetappene «The Wolf» og «Reacted». For all del, de er skikkelig flinke til å spille, særlig gitaristen Ian D’Sa, og det er virkelig ingenting å utsette på lyden, men disse låtene føles nesten overflødige.
Heldigvis er ikke de låtene så lange, og det er kanskje greit med et hvileskjær før man får voldsomme «Judged» midt i trynet, en hardtslående riffbasert pønklåt med flerstemt koring og alt som hører til, og ett av Crisis of Faiths høydepunkter.
De er tro mot egen oppskrift på «Hanging Out with All the Wrong People», en rytmisk låt med akkorder pønkere flest ikke en gang har hørt om, før de for alvor får flinkisstatusen sin bekreftet: Rivers Cuomo fra Weezer, flinkisen framfor noen, er med på «End of Me». Denne låten låter som nittitallet, med tilløp til Jimi Hendrix-riffing på en Fender-gitar, og med Cuomos karakteristiske vokal oppå. For øvrig låter refrengene mistenkelig som Weezer, og det er jo egentlig ikke noe galt i det, men det er kanskje å stjele vel mye fra Weezer når du går så langt som å ha med vokalisten.
Kassegitaren må fram på «For You» som runder av plata, og jeg vet ikke om det er Coumos gjesteopptreden noen minutter tidligere som gjør det, men det låter da mistenkelig som en Weezer-låt, dette også?
I en internasjonal kontekst er Crisis of Faith et helt ålreit album, men det spørs om ikke de kunne droppet et par av fyllåtene for å løfte det fra «ålreit» til noe virkelig minneverdig. For all del, den skal nok få noen uker i bunken ved siden av platepilleren, men det spørs om den ligger der etter påske.
Petter Brønstad | Musikkblogg 