Fellesferien er slutt, og flere av disse låtene har allerede vært digitalt tilgjengelige, men hadde Castles blitt sluppet i mai, hadde jeg knapt hørt på annet sommeren igjennom.
Og, helt ærlig: Det har ikke så mye å si. Castles er på ingen måte et gjennomtenkt og helhetlig album som sådan, men heller en timelang samling av godt varierte enkeltlåter. Det de har til felles er at alle låtene passer fint inn i den amerikanske reggaetradisjonen, og selv om The Elovaters er fra Boston på østkysten, hører man raskt at de har dratt til California for å spille inn Castles med den legendariske produsenten Johnny Cosmic.
De begynner fint med «Be Alright», en lystig gladlåt med fine trommedetaljer og den karakteriske dype bassen under Fender-gitarene på hver side på hver sin side i miksen. «Shots Fired» fortsetter å fenge, mens «Bright Side» viker fra forventningene mine, som en kassegitardrevet, men fin låt.
Kassegitaren får bli med videre på «Margaritas» med gjesteartisten Orange Grove, og en av de sterkeste låtene på skiva. Denne har vært ute en stund, og den har fungert godt både på grillfest, på stranda og på balkongen.
Basslinja er som snytt ut av Aston Barretts (The Wailers) riffbank, men produksjonen bærer tydelige preg av Johnny Cosmics «amerikanifisering» av lyden, så vi er langt fra The Wailers i denne omgang. Likevel er det tydelig at også The Elovators likte denne basslinja godt, den er nemlig utgangspunktet for G. Love & Special Sauce’ rapping på «The Squeeze».
Kassegitarkjøret fortsetter på «DeLorean», som er det nærmeste vi kommer en svak låt på Castles, men som blir redda av et sterkt refreng og Brother Ali, som er en kanonrapper. Heldigvis blir den raskt avløst av fengende «Criminal», som kanskje er den låten med størst sommerhitpotensial, før tunge «Moon» med sine flerstemte gitarvariasjoner av det nydelige synthtemaet.
Midt i skiva har de lagt inn et lite gitar- og pianomellomspill, «Lonely Mountain», som er et fint pusterom, før koselige «My Friend» og lengtende «Down the Road».
Det er likevel «Gardenia» med Stick Figure jeg har ventet på i en drøy halvtime. «Gardenia» kom tidligere i år, og har det feteste bassriffet jeg har hørt på årevis, og det ligger som en fin motmelodi til vokalmelodiene, som er fysisk umulig å få ut av hodet. Det er også noen nesten hypnotiserende koringer og synthdetaljer som krydrer denne låten til å bli noe helt fantastisk som virkelig framprovoserer sommerfølelsen.
Mot slutten roer de det litt ned, før de runder av rundt leirbålet med «Cool River», nesten en time etter at de begynte. Jeg har kost meg som bare det, og det eneste jeg egentlig holder mot den er at timingen er litt kjip: Sommeren er jo snart over, men jeg kommer garantert til å høre på denne også gjennom høsten.
Petter Brønstad | Musikkblogg 