I over et tiår har jeg unngått å skrive om NOFX. Dette har mest å gjøre med at NOFX på 2010-tallet var den klart mest spilte artisten min på alle strømmetjenester, og at jeg derfor kan være forutinntatt. Siden Fat Mike & co. går nye veier på «Single Album» tar jeg sjansen på selv å gå nye veier denne gangen.
NOFX har ikke vært så pompøse og monumentale som de er på åpningssporet, «The Big Drag», siden «The Decline», og den EP-en kom på tampen av forrige årtusen. Allerede her blir stemningen satt, og det er altså så innmari dystert, det som kommer fra Fat Mike & co. denne gangen. Han er innom ganske mye i løpet av låten, og runder av med å konkludere med at «there’s no sadness if there’s no one left to cry».
Like etterpå er NOFX mer til å kjenne igjen, på litt mer lystige «I Love You More Than You Hate Me», som tittelen til tross ikke er noen gladlåt, det heller. De klassiske NOFX-grepene er der, med et lynraskt gitarriff, melodiøse vers og refreng, og D-beat i bunnen. En liten gitarsolo har de også greid å få plass til, det er helt topp, det.
Selvransakende, skitne og identitetsdrøftende «Fuck Euphemism», som kanskje er den sterkeste låten på plata, er neste låt ut. Det er tvers igjennom god stemning, og Fat Mike slenger med leppa i retning LGBTQ-bevegelsen for ikke å inkludere K, dvs. kink. Det er en kjent sak at Mike liker å kle seg i dameklær, men han er tydelig på at han identifiserer seg som mann, og at dette utelukkende er en kink. Uansett, det er en sterk, klassisk NOFX-låt.
Som alltid har de fått plass til en pseudo-ska-låt også, i form av «Fish in a Gun Barrel». Dette er en ganske dyster låt om skytevåpen og religion: «How can you believe in a God, and still carry a card of the NRA?». Den er passe tung og treig, og det passer i grunnen fint med et lite pusterom på «Single Album» dette tidspunktet, for NOFX skal snart bli ganske teite.
«Birmingham» er en uptempo gladlåt om å ta dop i Storbritannia, men bunnen er ikke langt unna om det er livsstilen man velger. Etter å ha drøftet dette et par minutter, tidvis på verdens verste britiske aksent, drar de fram en kassegitar før siste refreng, og det er håp å spore når Mike synger at han våkner «(…)happy, not depressed, after just eight hours rest», før de følger opp med en nyinnspilling av den ufrivillige monsterhiten «Linoleum», her «Linewleum». Låten er skrevet om for anledningen, og Avenged Sevenfold(!) bidrar bl.a. med gitarsolo. Dette hadde jeg virkelig ikke sett komme, men det fungerer oppsiktsvekkende bra, og omskrivingen er akkurat passe teit.
De har også plass til en hyggelig gest, i form av «My Bro Cancervive Cancer», som er skrevet til en stakkar som dessverre ikke lenger er blant oss. Stakkaren maste nok på Fat Mike, og det endte med denne melankolske punkrocklåten. De fortsetter i dette sporet på «Grieve Soto» om bl.a. Steve Soto fra Adolescents, som heller ikke er blant oss lenger.
Det andre høydepunktet på plata kommer mot slutten, i form av «Doors and Fours». Låta åpner med en akustisk slidegitar, noe uventet, og er en seig jævel av en låt som får meg til å være innmari glad for ikke å ha vært en del av punkmiljøet i LA på 80-tallet. NOFX drar tempoet litt ned, og den er utrolig fengende, men også dyster, da den illustrerer at punkmiljøet i stor grad eroderte på grunn av dårlig dop og død.
De runder av med melankolske og halsbrekkende «Your Last Resort», med pianoklimpring i halvannet minutt, før NOFX’ varemerke, D-beat, dundrer ut av høyttalerne. Det går en halvtime mellom monumentale «The Big Drag» og voldsomme «Your Last Resort», og de klarer på sedvanlig vis å pakke inn relativt store spørsmål og samtaler i det som for mange kan framstå som fjas. Det er overhodet ikke fjas i det hele tatt, dette er gravalvor, og det er fint å få ta del i det.
«Single Album» er rett og slett et innmari godt album, både i innhold og uttrykk, og plata kommer til å ligge ved siden av platespilleren i månedsvis. Heldigvis er det mye galgenhumor i alt det mørke.
Petter Brønstad | Musikkblogg 