Mandag–onsdag har på mange måter vært de mørkeste dagene når ting har vært normalt. Nå som alle dagene er mørke er det fint at Torgeir Waldemar gir oss noe å gjøre på en tirsdag.
Likevel er det mørkt, da. Kameraet filmer i svart-hvitt, og Torgeir Waldemar, med en hatt på hodet, går og setter seg i sofaen midt i bildet. Han går rett på og spiller Link Wray-coveren «Fallin’ Rain» uten å introdusere verken låten eller seg selv, og stemningen er allerede satt: Dette er bekmørkt, og ikke minst veldig bra.
Både gitar-, vokal- og munnspillyden låter over all forventning, og det er noe av det som har imponert meg mest med koronakonsertene. Både lyd- og billedkvaliteten har for det aller meste vært vanvittig god, og det gjør at jeg setter pris på tiden vi lever i. Tenk å skulle forsøke å oppleve en DV-kameraproduksjon gjennom en ADSL-oppkobling! (Journ. anm.: Som 30-åring husker jeg ikke dette så godt, men bruker eksempelet for å illustrere).
«Brakkesutring: Fra å sutre på vegne av fellesskapet går jeg nå over til kun å sutre på vegne av meg sjæl», sier Torgeir Waldemar før han synger om å dra hjem. Han beskriver også situasjonen, uten applaus og feedback, som rar. Den er rar, men vi gjør det beste vi kan ut av den, og Torgeir Waldemar hjelper virkelig til med nydelige «Leaf in the Wind» fra den ferske plata Love. Låten er i utgangspunktet veldig lang, men for anledningen er den kortet ned til omtrent en tredel av lengden. Nå som tiden går litt saktere enn ellers er det kanskje greit.
Han sutrer videre med «Souls on a String» mens kommentarene hagler ned over skjermen. Etter en liten runde over stemmeskruene er hendene tilbake på gitaren, og de imponerer under introen til «Take Me Home», en av hans flotteste og fæleste låter. Det er rett og slett nydelig å høre på.
Waldemar kremter litt og bytter ut stålstrengsgitaren med en nylonstrengsgitar når han skal gjøre «The Bottom of the Well». Gitarlyden er litt slappere her, men han kompenserer for det med inderlig og intens vokal, og kommer godt fra det.
Han bytter heldigvis tilbake til stålstrengsgitaren før han forteller at han har latt seg inspirere av de brakkesykekonsertene han har sett, og gjør derfor en coverlåt, i form av «Past the Point of Rescue». Denne låten er nok bedre kjent som «Ei krasfaren steinbu» på grunn av Hellbillies norske omdiktning, men i Waldemars kontekst gjør den seg best på originalspråket.
Et av kveldens mange høydepunkter er når han formelig dæljer løs på en tolvstrengsgitar under «Among the Low», som også låter utrolig flott gjennom Facebook. «Sylvia (Southern People)» er nest siste låt ut, før en obligatorisk takkerunde av brakkesykegjengen og alle som har bidratt til at konserten kunne finne sted, før han avslutter med «Remedy».
Torgeir Waldemar skapte en av de mørkeste timene i koronakrisen, men på hans premisser er det lissom greit. Takk, Torgeir!
Petter Brønstad | Musikkblogg 