Denne gjengen her vet virkelig hvordan man skriver et refreng, og det er veldig kort mellom de fengende og gode melodilinjene her. De spiller i dur, men tekstene er mollstemte så det holder.
Allerede på første spor, «Dearly Departed», blir stemninga satt: Det er flerstemt vokal, høyt tempo og powerchords gjennom omtrent to minutter. Her namedropper de kjente avdøde mennesker og spør hva vi egentlig har lært av dem. Singelen «Double Arrows Down» er neste låt ut, og det er en av de beste poplåtene på plata, selv om den handler om et diabetesanfall. «Sometimes life deals you a shitty hand», synger de, og det er ikke så mye man kan gjøre med akkurat det.
Det er gjennomgående gode popmelodier gjennom hele plata, og det er vokalharmonier som er greia til The Bombpops. Likevel er det, som med Jokke, et mye mer dystert innhold i låtene enn det melodiene skulle tilsi. Det er et stykke fra dumme «Dear Beer», dette her, selv om alkohol er et tilbakevendende tema på Death in Venice Beach.
Noen av låtene kan bli litt intetsigende, i hvert fall musikalsk, men jevnt over er det ålreit å høre på, og nok til at jeg håper de kommer til Europa i høst. Ja, altså, hvis koronakarantenen er over innen da.
Petter Brønstad | Musikkblogg 