Amyl & The Sniffers legger ingenting imellom her: Det er rett-fram-rock ‘n’ roll, og riff de har rappet fra AC/DC, Stooges og Damned, for å nevne noen.
Det føles litt merkelig at de åpner plata med en nesten to minutter lang instrumentalintro på «Starfire 500». Kanskje de kunne spart denne til livesettene sine?
Likevel er dette med på å fange noen av den råskapen de utvilsomt har når de står på scenen på plate, og det er noen sykt fengende låter her. For eksempel fester «Gacked on Anger» seg lett på hjernebarken, selv om den strengt talt ikke har noen melodi: Det er bare Amy Taylor som snerrer ordene.
Låtene er gjennomgående dumme, akkurat som rockelåter skal være i mine ører, mens riffene er tøffe og gitaren skrudd på fullt. Dette blir særlig tydelig på «GFY (Go Fuck Yourself)»: «You’ve lost my interest, I am not impressed», skriker Amyl, og det er umulig å miste interessen for dette bandet. De finner ikke akkurat opp kruttet, men det låter unektelig fett og fengende.
Den dagen de startet bandet skal de ha skrevet fire låter, øvd på dem tre ganger, og spilt dem inn som debut-EP-en Giddy Up. På denne plata har de utvilsomt brukt lengre tid, og det låter mer forseggjort, men ikke gjennomprodusert. Boogierock har ikke vært så kult som det Amyl & The Sniffers leverer på «Control», enda et av skivas høydepunkter. Dette er en låt selv Petter Baarli helt sikkert ville digga.
Og så kommer den beste låten på plata: «Got You». Dette er utvilsomt en hit. Trommer og bass komper Amy Taylor mens hun beskriver en «classy bloke with a half full cup», før gitaren kommer inn og løfter låten på refrengene. Herregud, så fett.
De leverer litt under en halvtime med riff du tror du har hørt før et sted, uten at du kan plassere dem, og blander dem sammen til sin egen greie. Den greia fungerer utrolig godt.
Petter Brønstad | Musikkblogg 