Mass Manipulation er det første albumet fra Steel Pulse på 15 år, og reggaelegendene så kanskje at det var på tide å løfte viktige problemstillinger som trafficking, barneprostitusjon og klimaforandringer før det er for sent.
Det som først og fremst skiller Steel Pulse anno 2019 fra debutplata Handsworth Revolution fra 1978 er at reggaerytmene er blitt utvannet med pop- og rockelementer. For eksempel åpner plata med et progga gitarriff som får en til å lure på om det er feil plate som ligger i spilleren. Det går fort over, og Steel Pulse legger lista skyhøyt på åpningssporet «Rize».
Etter et lite mellomspill med nyabighitrommer kommer førstesingelen, den enormt fengende og halvmilitante «Stop You Coming and Come» før positive «Thank the Rebels». Knappe ti minutter inn i plata skjønner man at forventningene førstesingelen skapte kommer til å bli innfridd og vel så det. Det virker som David Hinds & co. har brukt tiden godt, særlig på låter som den klagende «Cry Blood» og allsangvennlige «Nations of the World».
Låter som «Mass Manipulation», «World Gone Mad» og «Black and White Oppressors» vitner om at Steel Pulse mener at alle lar seg lure, at verden har blitt et forferdelig sted, og at alle bidrar til det. Det er mulig de tidvis blir litt vel kategoriske, men det er som regel det som må til for å nå igjennom med et budskap. Innpakningen er også så positiv, velspilt og god at spredningen bør bli forholdsvis god.
Steel Pulse finner ikke opp kruttet i tematikken de tar opp, men det trenger man heller ikke gjøre for å lage gode reggaelåter. Det er tross alt mye viktigere ting som blir levert herfra enn lovsang om Jah, marihuana eller Haile Selassie.
Petter Brønstad | Musikkblogg 