Frank Carter har fascinert meg lenge, og End of Suffering må være en av årets aller sterkeste utgivelser.
Denne plata har egentlig alt. Allerede fra første anslag skaper Frank Carter & The Rattlesnakes et lydlandskap som er utrolig spennende å utforske, og åpningssporet Why A Butterfly Can’t Love A Spider forteller en historie som er fengslende, godt hjulpet av fine soniske elementer.
Dean Richardson, gitaristen, står bak musikken i bandet. Riffene er gode og varierte, samtidig som de er minimalistiske i det at mange av dem er spilt på én streng. Det er så utrolig fett at de klarer å gjøre gitarene så store og kule når det strengt talt ikke er så mye gitar på plata.
Tom Morello bidrar med whammy bar-gitar på Tyrant Lizard King, før Heartbreaker og Crowbar, to av de mer intense riffbaserte låtene på plata, som treffer lytteren midt i trynet. Disse to er blant de aller beste på plata, mens kvaliteten opprettholdes på mer dempede Love Games. Plutselig minner Frank Carter om navnebroren Frank Turner på positive Anxiety, mens riffene hele tiden driver tekstene hans fram.
Han beveger seg lengre og lengre vekk fra hardcore, og vokalen blir renere for hvert album. Samtidig ligner musikken stadig mer på Queens of the Stone Age eller Arctic Monkeys etter Humbug, noe som overraskende nok går rett hjem hos meg.
Latex Dreams skaper fine bilder i hodet på lytteren, og når man tror det ikke kan bli bedre, kommer høydepunktet Kitty Sucker. For en låt! «I’m a punk rock renegade», åpner Frank, før han beskriver et kjærlighetsforhold alle fortjener å oppleve.
Når End of Suffering rundes av med tittelkuttet har man fått nesten tre kvarter med fantastiske låter fra et minst like bra Rattlesnakes og en enormt selvutleverende Frank Carter. Han løfter problemer med depresjon, angst og egen mentalhelse, samtidig som han greier å være tøff i trynet og å slenge med leppa.
Denne plata kommer til å ligge i platespilleren min gjennom hele sommeren, det er jeg sikker på.
Petter Brønstad | Musikkblogg 