Frenzal Rhomb har holdt på i 25 år, og det eneste jeg lurer på er hvor de har vært hele mitt liv. Hvorfor har jeg ikke oppdaget dette fantastiske bandet tidligere?
De er karismatiske, de er politiske, og de har humor så det holder. Ved første lytt kan det høres ut som australierne bare kødder, men det er mye mer ved de tilsynelatende hjernedøde tekstene når man hører etter, her handler det om miljø, sosial urettferdighet og kjipe politikere (som vi knapt har hørt om her hjemme).
High Vis High Tea inneholder nesten bare hits. Det er helt utrolig. De hyller Hard-Ons-bassisten Ray Ahn på fengende «Ray Ahn Is My Spirit Animal”, de hyller alkoholen på nydelige «Beer and a Shot», og de hyller vennskap på humoristiske «Organ Donor». Selv om sarkasmen rår på High Vis High Tea får de plass til litt alvor på «Digging a Hole For Myself», et av de soleklare høydepunktene på plata, og en kommende klassiker i skatepønksjangeren. «I am my worst enemy» synger Jay Whalley, og det er både bekmørkt og brutalt.
Det er så mange gode ordspill, fengende melodier og kule breaks og riff her at jeg blir helt rørt. Frenzal Rhomb kan fort finne på å være mitt nye favorittband i hele verden.
Etter 19 skatepønklåter i halsbrekkende fart roer de helt ned på «Food Court», som må være den beste låten på plata. Dette er en ballade om hvor ille det kan gå når by møter land. Fortelleren står i et hjørne og tar en pils mens han ser bønda og hipsterne barke sammen midt i mathallen. Hvis ikke det er et nydelig bilde, vet ikke jeg.
Petter Brønstad | Musikkblogg 