Mötley Crüe annonserte nylig at de trekker inn årene og gir seg. NiteRain ser på dette som sin sjanse til å fylle tomrommet, men det Tommy Lee & co. har, og som disse gutta aldri vil få, er god sans for humor. Det verste jeg vet er selvhøytidelige rockeband, og NiteRain kan trygt plasseres i denne kategorien.
Om lag tre sekunder inn i andreplata Vendetta blir det klart at dette er som å gå på en halvharry rockebar og bli servert puddelrock av varierende kvalitet, men hvorfor i svarte skal vi sette på et Mötley Crüe-ripoffband i 2016 når vi enten kan gå til originalen eller til de langt bedre, og ikke minst morsommere, puddelrockerne i Steel Panther? Rock & roll handler om frihet, om å ha det gøy, og om å gå motstrøms – NiteRain har fulgt oppskriftsboka for glam- og puddelrock til punkt og prikke, er selvhøytidelige og humørløse, og de seiler mildt sagt ikke sin egen sjø.
Åpningssporet Lost And Wasted har absolutt alt en puddelrockelåt skal ha. Det klassiske riffet, det høyfrekvente hylet, den (altfor) klangtunge skarptromma og den idiotiske teksten. Hvis man skal bruke så mange av denne sjangerens elementer, så må man ha et snev av ironisk distanse for at det skal bli fett. Hvis ikke blir det bare teit. De har til og med klart å klemme inn en slags powerballade i kraft av Don’t Fade Away. En ekstremt teit tekst levert på ungdomsskoleengelsk gir et slags UKM-møter-folkehøyskoleflinkis-møter-Møllers ca. 2006-preg over hele greia. Det er grusomt, og skivas definitive bunnpunkt. Det er faktisk ikke bare skivas bunnpunkt, men kanskje årets verste rockelåt hittil, og vi skriver allerede november.
Førstesingelen Rock N’ Roll er en bedre låt – vel å merke for dem som utelukkende hører på puddel- og glamrock, men selv om den tidvis låter tøft glir tankene av sted til Guns N’ Roses, som sikkert ville skrota denne låten en gang tidlig på nittitallet, selv etter at de hadde sluttet å være bra. Rock & roll skal være gøy, men låta er bare ikke morsom, selv om teksten nok en gang er teit. Man vil le med, ikke av, rockebandene. Vi er jo ikke mobbere.
De øvrige låtene er substansløse og blasse kopier av all puddel- og glamrock som er blitt gitt ut, og la oss være ærlige: Det er en stund siden puddelrock var kult, bortsett fra når det kommer i karikerte utgaver som nevnte Steel Panther. Det er jævlig lite rock & roll over selvhøytidelighet og mangel på selvironi. Når det er nevnt er kanskje denne skiva noe for dem som utelukkende hører på denne typen musikk, den er bra produsert, og NiteRain er flinke til å spille.
Men det å være flink har aldri hatt noe med rock å gjøre, og selvhøytidelighet er en synd i denne sjangeren. For NiteRain er image dessverre langt viktigere enn innhold.
Originalsaken ligger her.
Petter Brønstad | Musikkblogg 