En gang rundt årtusenskiftet, ikke lenge etter Joachim Nielsens død, ble det klart for en ung gutt i begynnelsen av tenårene at det gikk an å synge rockelåter på norsk. Den unge gutten var meg, og Alt Kan Repareres var årsaken.
Ikke mange årene i forveien var jeg fullstendig uinteressert i musikk. De andre i klassen satte bare på irriterende og enerverende Aqua- og Spice Girls-låter på klassefest. Jeg hata det. Så kom plutselig en The Clash-samleplate seilende ut fra undersiden av juletreet et år, og det var med ett åpenbart at musikk ikke var så ille likevel. Deler av den, i det minste. Det skulle være gitar, det skulle helst være litt bråkete, og det skulle i hvert fall synges på engelsk. Alt annet var bare tull.
Så døde Joachim Nielsen, og ”Jokke” var et navn som dukket opp i mange sammenhenger. Så mange at det ble naturlig å stikke ned på Akers Mic og plukke opp et par av Jokke & Valentinernes CD-er for blodprisen 189 kroner. I ettertid viste det seg å være en bedre investering enn to pils på Kulturhuset, for en av de platene var Alt Kan Repareres, og for første gang forsto jeg absolutt alle ordene som ble sunget – og det var jo utvilsomt rock.
Vel, det å virkelig forstå er for så vidt et vidt begrep. Det gikk en del år før innholdet i alle låtene ble forståelig, og tekstene viser seg stadig å få flere lag etter hvert som årene går. Førstesporet Hvis Jeg Var Deg med den banale linja ”hvis jeg var deg, så ville jeg spandert en øl på meg” er lett nok å forstå og høres jo unektelig tøft ut for en tolvåring. Det skulle riktignok gå noen år før jeg ble påspandert en øl, men det var jo tøft, da. Øl var også en tøff låt den gang da, men det viste seg i ettertid at låta er langt fra en hyllest av øl, selv om det kanskje kunne høres sånn ut ved første lytt.
Hva Jokke mente med Action er fortsatt en gåte etter drøyt 15 år med jevnlige gjennomlyttinger, og om Nederlag er sørgelig eller bare banal er et minst like stort mysterium, selv etter at disse låtene er blitt tolket av henholdsvis Kaizers Orchestra og The Ricochets.
Det som derimot er helt sikkert er at Jokke & Valentinerne gjorde seg fortjent til plassen blant ”de fire store” i norsk rock, det understrekes av låtmaterialet på debutplata Alt Kan Repareres alene. Den er ikke veldig bra produsert og lydkvaliteten er ikke all verden, men det hindrer ikke det gode låtskriverarbeidet i å komme godt frem. Det er en av de viktigste platene i norskspråklig, for ikke å si norsk rock, og den er tema for Classic Album Sundays (CAS) på Deichman 17. november klokken 18:00. Da får alle de som har et like nært forhold til den som jeg stilt nysgjerrigheten sin litt, mens de som har et mindre nært forhold til den kanskje kan utvikle et nærere forhold.
CAS sørger for å sette sammen et stereoanlegg spesielt tilpasset denne skiva, og har invitert trommeslager i Valentinerne, Jokkes kjæreste og kreative partner May-Irene Aasen, bassist i Valentinerne Håkon Torgersen, produsent Svein Solberg og manager Haavard Hansteen, som gir et innblikk i musikklivet i Oslo på midten av 80-tallet og deler historiene rundt denne utgivelsen spesielt.
Det er en viktig begivenhet for dem som fortsatt bryr seg om norsk rock.
Petter Brønstad | Musikkblogg 