— Jeg har alltid elsket Oslo, vi blir alltid så godt mottatt her og showene har vært minneverdige. Nordmenn virker som de liker musikken vår, sier Frank Carter, som er mye roligere i timene før show enn han vanligvis er på scenen.
Alle som var til stede sist Frank Carter var i byen vet at det han driver med koster krefter. Det er ikke rart han oppfører seg annerledes når han har fri fra musikerjobben.
— Folk hadde nok kanskje reagert litt om de så en skrikende, spyttende og snerrende rødtopp med rødt ansikt gå rundt blant dem, spøker han.
Mer ansvar
Han forteller om forrige gang de spilte på Parkteatret og hvor gøy det var å begynne turnéen med The Bronx nettopp her. Kvelden endte visst på Aku Aku, og det virket som om hele gjengen hadde hatt en fuktig aften for å feire gjennomføringen av turnéens første konsert.
— Denne gangen er det færre folk og mer press sammenlignet med da vi var her med The Bronx, sier Carter.
— Nå har vi solgt om lag 200 billetter til kveldens konsert, og vi håper jo selvfølgelig at vi kan komme tilbake og selge 400, for så å komme tilbake og selge 800. Du har en del mer ansvar når du skal headline en konsert, for det er i all hovedsak du som er ansvarlig for å trekke folk og levere varene, fortsetter han.
Som oppvarmingsband er det lettere å slappe av, for du vet at de aller fleste er der for å se bandet som spiller etterpå, ifølge Carter.
— Det kan være skummelt, fordi man noen ganger senker skuldrene for lavt, sier han.
Mindre hardcore, men ikke mykere
Frank Carter er tydelig stolt over at de har klart å trekke folk til en kveld med navnet hans øverst på plakaten. Han sier at det føles utrolig bra, for de har nesten ikke gitt ut musikk ennå. Over nyttår kommer andreskiva Modern Ruin.
— Jeg tror den kan overraske publikummet vårt, for jeg synger mer enn før, der jeg vanligvis bare har skreket, sier Carter.
Han er likevel veldig opptatt av å understreke at energien ikke er borte, det er ikke snakk om at han har blitt mykere i kantene.
— Nei, nei, det er vel mer at denne skiva går mer i en klassisk rock-retning enn ren hardcore, det er bare sånn det har blitt, fortsetter han.
Når Frank Carter skriver låter prøver han så langt det lar seg gjøre å unngå musikk i to–tre måneder i forkant, slik at han ikke skal bli for inspirert eller plagiere ting han av ulike årsaker hører på. På den måten blir det så rent og ekte som det kan bli, ifølge Carter.
— Det høres kanskje vanskelig ut, men så lenge jeg lar headsettet bli hjemme når jeg går ut døra går det ganske fint. Man blir faktisk ikke utsatt for så mye musikk som mange skal ha det til, men det er klart, til daglig jobber jeg i et tatoveringsstudio, og der er det selvfølgelig vanskelig å unngå at noen setter på musikk, forklarer Frank Carter.
Så langt virker det som om publikum responderer veldig positivt på de nye låtene. Det er i hvert fall sånn det oppfattes for dem som står på scenen.
— Og det med å gå litt vekk fra hardcoregata har en del å gjøre med at vi begynte å kjede oss og ville utfordre oss selv ved å gå i en ny retning, for konstant å flytte på grensene, sier han.
— Dette er mitt band
Med The Rattlesnakes har også Frank Carter fått betydelig mer ansvar både som låtskriver og ledestjerne. Dette har vært en befriende opplevelse for den svært tatoverte briten.
— I Gallows ble jeg ofte presentert ferdige låter og fikk mer eller mindre beskjed om hva jeg skulle gjøre. Nå er navnet mitt en del av bandnavnet, og jeg er vesentlig mer aktiv på alle måter. Samarbeidet med Dean (Richardson, gitarist, journ. anm.) fungerer også strålende. Han er en brilliant og kreativ musiker, forteller Carter.
— Dette er mitt band. Jeg har valgt medlemmene selv. Dessuten har jeg mye mer selvtillit både som musiker og menneske i dette prosjektet enn jeg hadde i Gallows, sier han videre.
Frank Carter forteller at de forsøker å komme tilbake til Oslo i februar eller mars, men at han ikke kan bekrefte noen datoer ennå. Forhåpentligvis er det ikke altfor mange månedene til.
Modern Ruin slippes 27. januar 2017.
(Originalsaken ligger her.)
Petter Brønstad | Musikkblogg 