Klovner i Kamp og Valkyrien Allstars er begge inkludert i norsklæreboken Signatur for VG2- og VG3-elever i yrkesfag. Tverrfaglighet har alltid syntes å stå sterkt i norskfaget, mens det virker som om musikkfaget henger etter i så måte.
Det er ti år siden jeg hadde musikk på skolen, i niendeklasse. Undervisningen bar preg av manglende ressurser, og de sangene vi skulle lære var gjerne gamle Beach Boys-låter læreren likte godt. Musikkundervisningen virket å være isolert fra alt annet, på tross av at det er en kjensgjerning at musikk er et langt mer komplekst og sammensatt felt.
Musikk er noe de aller fleste har et forhold til, og det er noe de aller fleste bruker aktivt, hver eneste dag. Ifølge læreplanen for grunnskolen skal elevene etter å ha fullført 10. årstrinn kunne musisere, komponere og lytte til musikk (Udir 2015).
Det fremgår blant annet av læreplanen at elevene skal kunne «diskutere særtrekk ved rytmisk musikk, kunstmusikk og norsk, samisk og andre kulturers folkemusikk og gjøre rede for egne musikkpreferanser» og at de skal kunne «gjøre rede for hvordan musikk gjenspeiler trekk ved samfunnsutvikling og ungdomskultur og hvordan dette kan komme til uttrykk gjennom ulike former for rytmisk musikk, kunstmusikk og norsk, samisk og andre kulturers folkemusikk». Det er nettopp her tverrfaglighet i musikkfaget kan spille en rolle.
Hiphop som diskusjonsarena
Musikk er ikke et isolert fenomen, musikk vokser ut av miljøer som påvirkes av flere andre samfunnsforhold. Et godt eksempel på dette er fremveksten av hiphop i USA på begynnelsen av 1990-tallet. Mange vurderer 1970-tallet som startskuddet for det som senere skulle bli kjent som hiphop. Elementer som grafitti, breaking, DJ-ing og miksing ble hos det som kalles post-soul-generasjonen et det som ble kjent som hiphop. Selv om det blir en overforenkling å si at hiphopen er et resultat av teknologisk utvikling i musikkbransjen er det ikke til å komme utenom at teknologien har bidratt sterkt til fremveksten av denne sjangeren og kulturen.
Ofte snakker man om hiphop som et urbant fenomen, og det er gjerne også i tilknytning til ghettoen. Det er gjerne snakk om å markere tilhørighet til nabolaget og røttene sine, for ikke å glemme hvor man kom fra – ghettoen. I hiphopen er det viktig å fremstå som autentisk og tro mot røttene sine. Dette er noe som i stor grad handler om ærlighet. Likevel er ikke dette noe som er nytt; allerede Aristoteles var i sin tid inne på at det er viktig ikke å fremstå retorisk forberedt når man vil overbevise noen om noe; det er med andre ord viktig å fremstå naturlig og autentisk.
Hiphopkulturens tidvis misogyne holdning til kvinner er et ofte brukt argument mot kulturen av dens kritikere, som ofte også trekker frem det hypermaskuline og masochistiske som noe negativt ved hiphopkultur (Ogbar 2007, s. 73). De som forsøker å forsvare rap og hiphop mot denne formen for kritikk, mener ofte at kritikerne ikke i tilstrekkelig grad greier å se forbi de verbalspråklige ordene som uttrykkes, og til forholdene som faktisk har fremprovosert tekstene (Ogbar 2007, s. 137). Tupac Shakur er et godt eksempel på en rapper som opplevde ofte at kritikk for innholdet i sine tekster. Selv om tekstene hans ofte var voldelige, og selv om Tupac ofte fremstiller seg som en voldelig fyr, er gjerne refrenget hos Tupac-fansen at de «kjenner seg igjen» i hans tekster. På den måten er det et paradoks at kjernepublikummet er hvit middelklasseungdom, og det er interessant å diskutere hvilke krefter som har fremprovosert Tupacs og andre lignende rapperes uttrykk.
I retorikken har det siden antikken vært et mål å vekke følelser hos publikum, for å få dem til å handle eller å ta aksjon. Dette kalles å movere, eller bevege publikum, og gjøres ved pathos – følelsesappeller. På den måten klarer vi å trekke paralleller mellom det drøyt 2500 år gamle faget retorikk, og det relativt moderne fenomenet hiphop – med andre ord mellom norskfaget og musikkfaget.
I det antikke Hellas var det agoraen, eller torget, som var diskusjonsarenaen. Rettssaker ble avgjort på torget, avdøde og levende ble hyllet og hetset på torget, og politiske spørsmål ble avgjort der. Gjerne var det flere hundre fremmøtte som skulle avgjøre hvorvidt en taler var troverdig eller ikke, og det å kunne tekkes et publikum var en av de viktigste ferdighetene en person kunne være i besittelse av. Hiphopkulturen fungerte for unge amerikanere som agoraen i Hellas da den vokste frem, mens uttrykksformene rapping, breaking, grafitti og DJ-ing fungerte som kommunikasjonsmidlene.
Hiphopkulturen har fungert som et diskusjonsforum, hvor temaer som ellers ikke ville blitt tatt opp til diskusjon ble diskutert av en demografisk gruppe som ellers ikke ville deltatt i offentlig ordskifte. Nettopp her ser vi forbindelsen mellom musikkfaget og andre fag; hiphop som fenomen er ikke mulig å beskrive uten innslag fra samfunnsfag og norskfaget, for å nevne noe.
Som lese-, lytte- og skrivetrening?
Når hiphop har fått innpass i norskfaget er det relevant å se på i hvilken grad musikk kan benyttes til lese-, lytte- og skrivetrening. Læreplanen krever også at elevene skal være i stand til å «uttrykke og formidle refleksjon om musikk som kunst- og kulturuttrykk og som underholdnings- og forbruksvare». Her er det mulig å benytte en tverrfaglig tilnærming, som kan gjøre det mulig kombinere for eksempel norsk- og musikkundervisningen.
Et stadig tilbakevendende problem i lese- og skriveopplæringen er at norske skoleelever skriver for lite (Dagsavisen 2015). Derfor bør lese- og skriveopplæringen også integreres i andre fag, som for eksempel musikkfaget. Klovner i Kamp, for å nevne ett eksempel, er plutselig blitt del av norskfaget i kraft av å være inkludert i Signatur, men har ennå til gode å bli nevnt som del av musikkfaget.
Det kan tenkes at norske skoleelever ser det som mer motiverende å lytte til, lese og skrive om Klovner i Kamps tekster enn de synes det er å knote seg frem til de forenklede akkordene til Beach Boys’ Sloop John B hvert eneste år. Musikkfaget har rom for mer refleksjon, lesing og skriving enn det i utgangspunktet legges opp til per i dag, og dette kan oppnås ved større grad av tverrfaglighet.
Også andre viktige litterære navn, som for eksempel Erik Bye og Alf Prøysen, bør trolig vies større oppmerksomhet i musikkfaget. Som nevnt er det lett å argumentere for at musikkfaget er noe mer enn musikk helt isolert sett, og det er nettopp her alle de omkringliggende elementene kan bidra til å gi elevene større innsikt i, større entusiasme for og større læreutbytte fra musikkfaget.
«Refleksjon som faglig fokus».
Det heter i læreplanen for musikkfaget at fagområdet «å lytte» skal ha «refleksjon som faglig fokus», og skal bidra til at elevene skal øke ferdighetene i musisering og komponering som følge av økte lytteferdigheter og evne til refleksjon. Jeg blir kvalm når det skal være fokus på noe. Hvis vi vender tilbake til hiphopen, som er å regne som en opprørskultur, blir det raskt klart at elevene trenger mer enn bare evnen til å lytte. Elevene må også forstå.
Det er nettopp her skrivetrening kan spille en helt essensiell rolle. Selv på universitetsnivå får man svært lite skrivetrening, og det å skulle forklare fenomener og reflektere omkring temaer som angår ulike musikalske sjangre kan vanskelig gjøres uten å skrive om dem. Hiphop har gått fra å være et undergrunnsfenomen forbeholdt fester, til å bli noe samfunnskritisk og opprørsk, før det til slutt ble allemannseie. Det er verdens ledende ungdomskultur, og vies for lite oppmerksomhet både i musikkfaget og i skolen for øvrig med tanke på hvilken posisjon hiphop har i verden i dag.
Tilsynelatende har hiphopen fått innpass i deler av norskfaget, som et viktig ledd i tverrfagligheten som er så viktig for å sørge for mest mulig læringsutbytte i faget. Det kan likevel virke som om musikkfaget henger etter, i og med at tverrfaglighet ikke er nevnt en eneste gang i læreplanen, og heller ikke har hatt en særlig sterk stilling i musikkfaget tradisjonelt sett. En av grunnene til at rap og hiphop, spesielt rap, kan sies å ha så tung innflytelse på samfunnet som de har, er at de er med på å videreføre en flere tusen år gammel muntlig fortellertradisjon. Marcyliena Morgan har uttalt i et intervju med Regina Naasirah Blackburn at hiphop kan ta ethvert emne opp til diskusjon (Blackburn 2004). Dette gjør at kulturen hiphop fungerer som en diskusjonsarena, på samme måte som agoraen eller torget var det for antikkens retorikere.
Ved å øke graden av tverrfaglighet og å øke graden av skriving i musikkfaget vil man også kunne øke læringsutbyttet i faget. Selv om dette kan gå på bekostning av allsang og blokkfløytespilling vil elevene i langt større grad kunne forklare hvorfor musikken er blitt som den er, og det er en langt viktigere ferdighet enn å kunne spille en halvren C på blokkfløyte i dagens samfunn.
Litteratur
Blackburn, Regina Naasirah (2004). Preserving Hip Hop Culture. URL: http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/08854300408428408?journalCode=csad20#.Vg6Hp_ntlBc
Dagsavisen (2015). – Elevene skriver for lite. URL: http://www.dagsavisen.no/innenriks/elevene-skriver-for-lite-1.344276
Ogbar, Jeffrey O.G. (2007). Hip-Hop Revolution. The Culture and Politics of Rap. Kansas:
The University Press of Kansas
Udir (2015). Læreplan i musikk – kompetansemål. URL: http://www.udir.no/kl06/MUS1-01/Kompetansemaal/?arst=98844765&kmsn=-
1654775316
(Originalsaken sto på trykk i Dannelse nr. 1, 2015)
Petter Brønstad | Musikkblogg 