Den dagen Ghost kom til Oslo blåste det nesten opp til storm. Himmelen var klar, men kulden kom krypende inn over byen sammen med det kontroversielle svenske bandet. Papa Emeritus II delte av sine mørke tanker før de skulle spille på Rockefeller samme kveld.
Ghost har blitt en snakkis blant metal-interesserte over hele verden. Med sine skjulte identiteter, sitt satanistiske uttrykk pakket inn i klassisk 1970-tallstungrock og sitt åpenbare plagiat av katolsk estetikk er det mye nysgjerrighet rundt svenskene. Papa Emeritus II står som frontmann og gallionsfigur for bandet hvis talsmann er en av de navnløse.
På engelsk refereres de navnløse medlemmene til som Nameless Ghouls, som har sin etymologiske opprinnelse i det arabiske ordet ghul, som betyr demon, eller som er et vesen som kan ta form som en hyene og lever av barn, blod og de døde. Den kvinnelige versjonen av skapningen kalles ghuleh, og har stilt som inspirasjon for Ghosts «Ghuleh / Zombie Queen».
Mannen bak sminken til Papa Emeritus II tok med redaksjonens utskremte ned i mørket. Vi stålsatte oss i ren nysgjerrighet og fant ut at svensken bak masken slett ikke er så skummel som han kan virke fra utsiden. Ålreit, litt fryktinngytende er han, men han er først og fremst en hyggelig kar.
Ghost er et skuespill
– Vi kan vurderes som et slags show, et teater, et skuespill eller lignende. På den ene siden har man Ghost som et sjokkrockshow, med Halloween-aktige innslag, på den andre siden har man Ghost som noe dypere, som kritikere av religion for eksempel.
Den umaskerte Papa Emeritus II forklarer at det finnes en del analmetalband som stiller høye krav til lytteren, og at lytterne stiller ditto høye krav til bandene og deres autentisitet. Papa forteller at dette aldri har vært Ghosts intensjon, for dem handler det først og fremst om showet og om å gjøre noe de selv synes er gøy.
– Kirken er også en åpenbar inspirasjons-kilde. Ingen av oss kommer fra religiøse familier, men vi kan kanskje snakke om kunstneriske og spirituelle familier. Rundt oss opplevde vi imidlertid en del negativ gudfryktighet blant kristne, og det er noe vi i aller høyeste grad har latt oss inspirere av.
«Belial! Behemoth! Belsebub!» synger koret på «Year Zero». Og de fortsetter «Asmodeus! Satanas! Lucifer!». For kristne er dette skummelt, Ghost påkaller demonene – for oss andre er dette mer i tråd med skrekkfilmestetikken til for eksempel Misfits og Cramps. Papa Emeritus II forklarer at de er inspirert av band som nettopp dem.
– Vi er også litt goth-inspirert, men estetikken til band som Misfits, Kiss og Cramps sammen med for eksempel The Cure har vært viktig for oss. Misfits lagde jo også «hittig» musikk med veldig okkult innhold, så det er definitivt noe vi har latt oss inspirere av.
Suksessformelen
Papa Emeritus II er en veldig trivelig kar bak masken, og det er vanskelig å se for seg at denne mannen står bak det voldsomt okkulte og satanistiske uttrykket til Ghost. Likevel virker det som Ghost har et slags sekulariseringsprosjekt på gang. De har en slags ironisk distanse til gudfryktighet, og det er definitivt et skrekkfilm- og tegneserieelement i estetikken deres.
– Men når vi skaper musikk er det mest forlokkende å finne en formel, en måte å si at sånn gjør vi det på. Det blir som å komme på et nytt språk, et musikalsk uttrykk som tilsvarer esperanto. Plutselig sitter man og tenker «oi, kan vi gjøre det på denne måten også?» og har skapt noe som kan minne om et nytt språk. Heter det esperanto, forresten?
Esperanto er et felles verdensspråk, som ikke har noen nasjonal eller etnisk opprinnelse, og som på 1880-tallet ble skapt av mannen bak pseudonymet Dr. Esperanto. Han hadde som mål å skape et språk som var lettest mulig å lære, politisk nøytralt og som på best mulig måte kunne forenkle kommunikasjonen mellom ulike folkeslag.
– Det er litt vanskelig å forklare dette, men musikksjangre kan sees på som ulike velkjente språk. Når vi setter oss ned for å skape musikk, hender det at vi får en aha-opplevelse. Jeg håper det begrepet ikke har noe med bandet A-ha å gjøre i Norge, da blir jeg vel misforstått. Det jeg prøver å få frem er at vi ofte tenker at virkemidlene vi bruker allerede er velkjent fra sine områder, men at de ikke er satt sammen slik vi gjør før. Er det en selvmotsigelse?
Det okkulte og teatralske uttrykket til Ghost vil nok aldri bli vurdert som politisk nøytralt, men det er lett å se likheter mellom esperanto og Ghosts uttrykk på enkelte måter. Satanismen de formidler blir på mange måter lettere å ta inn over seg når uttrykket er så musikalsk og lite brutalt, og det gjør at også ikke-metalfans kan sette pris på musikken. Ghost bedrer med andre ord kommunikasjonen mellom metalmiljøet og omverdenen.
Anonymiteten
Ryktene vil ha det til at musikerne bak Ghost har utgangspunkt i det svenske bandet Repugnant. Mystikken bak musikken skal vi ikke avsløre her. Du som leser får tro hva du vil, og det er nettopp det som er så appellerende med Ghost. De er ikke et band satt sammen av ekte mennesker, de er som Gorillaz – de er figurer og ikoner, og slik vil vi at det skal forbli.
– Jeg vet ikke om vi noen gang kommer til å avsløre identitetene våre offisielt noen gang, og de er jo dårlig bevarte hemmeligheter. Vi vil ikke endre retningen Ghost er i ferd med å ta, og det skal være et band preget av suksesjon og æraer. Det kommer til å komme en Papa Emeritus III, det er i hvert fall det vi har tenkt.
Den usminkede forteller videre om at det å introdusere Papa Emeritus IIs æra bidrar til å holde Ghost fresht. Det bidrar til fornyelse, noe gutta i Ghost ikke vil endre på, for hvem vil vel se Ghost uten drakter?
– Derimot er det en umulighet å fortsette å være anonym til evig tid. Alle som spiller i band er jo til en viss grad ekshibisjonister, man søker jo etter oppmerksomhet når man søker seg til scenen. Samtidig er det veldig bekvemt å kunne tre inn og ut av rollen som Papa Emeritus II. Allmenheten har problemer med å forstå det vi gjør, kanskje spesielt fra et out-of-character-perspektiv.
Kan virke sjokkerende
Ifølge Papa Emeritus II var problemene knyttet til negativ oppmerksomhet mye større for navn som Ozzy Osbourne og Marilyn Manson, nettopp fordi navnene deres var så enormt store på verdensbasis. Ghost er også i ferd med å bygge seg et stort navn, og Pitchfork har skrevet at de ville vært verdensstjerner hadde det ikke vært for de satanistiske tekstene.
– For eksempel spilte vi på riksdekkende TV under Rock in Rio i Brasil. Da hadde vi plutselig flere likes på Facebook-siden vår fra Brasil enn fra noe annet land i verden like etterpå. Vi opplevde mye oppmerksomhet rundt Ghost, men det aller meste var positivt.
Ghost er ikke revolusjonerende for medlemmene som står bak. De ser ingen problemer i det å pakke inn satanistiske og okkulte tekster i en klassisk prog- og hardrockpakke. Likevel hender det at de glemmer at dette er et show som kan virke støtende på noen.
– Man blir kanskje litt «hemmablind». De som går på våre konserter er jo innforstått med hva vi gjør, men vi glemmer kanskje at det vi gjør kan virke veldig sjokkerende på en familie som sitter samlet foran TV-en for å underholdes. Vi underholder, men kanskje ikke slik de forventer, og vi er ennå ikke så store at massene kjenner oss.
Ghost er definitivt i ferd med å ta steget ut av mørket og inn i rampelyset, og identitetene deres kan du finne ut ved å google litt. Likevel anbefaler vi at du lar det være og lar Ghost være Ghost, dette er jo ikke ekte mennesker. Papa Emeritus II er en figur, Ghost er et skuespill, og det er det som gjør Ghost så fascinerende.
(Originalsaken ligger her: http://www.dbmag.no/bak-sminken-med-papa-emeritus-ii/)
Petter Brønstad | Musikkblogg 