Janne Hea: Wishing Well
Årets beste countryplate? Sett skiva i anlegget og ta frem tøfler, teppe og tekopp!
Det er vanskelig ikke å tenke på Gillian Welch når man hører Janne Hea. Det blir ikke lettere av at «Wishing Well», tittelsporet, minner voldsomt om «The Way It Goes» av nettopp Gillian Welch. Akkurat det er imidlertid alt annet enn negativt, og Janne Hea viser at hun har følelse for melodier så vel som låtskriving.
Wishing Well har et lydbilde som også kan minne om å være på hytta. Det er en plate som passer foran peisen. Låtene er lange, som om de tar seg god tid med å bli ferdige, og det passer fint med det melankolske og dempede lydbildet til Janne Hea.
Torgeir Waldemar bidrar i stor grad med gitar og vokalharmonier på albumet, og dette er med på å skape et varmt og balansert lydbilde. Også hobbymelankolikeren Anton Ruud bidrar, sammen med Åsmund Lande fra Oslo Ess, i kraft av å ha skrevet «Dogwood». Låten er lang og langsom, akkurat som de øvrige, så den passer fint inn i helheten. Versene på låten er for øvrig oversatt til norsk på Oslo Ess-hiten «Alt jeg trenger».
Det er en kunst å gi ut et godt album. Janne Hea lykkes i stor grad å skape et sammenhengende lydbilde, et soundtrack som passer fint når man sitter med ullsokker og noe varmt i koppen.
«Oslo» er en av låtene som virkelig står frem blant de andre. Den er en skildring av å være ensom i storbyen, og har den samme seige innpakningen og instrumenteringen som de øvrige låtene på Wishing Well. Det er bare blant folk man virkelig føler seg ensom, er det ikke?
Janne Hea runder av med «Wrong», og det eneste man kan mene etter tre kvarter i hennes lydlandskap er at det er alt annet enn feil å være der. Finn frem tøfler, teppe og tekopp og lytt til Wishing Well med én gang, det hjelper.
Petter Brønstad | Musikkblogg 