Röyksopp: The Inevitable End
Röyksopp leverer med The Inevitable End et verdig, dystert og sørgmodig siste blås, til minne om albumformatet.
Albumformatet er erklært dødt, og Röyksopp feirer det ved å slippe sitt siste album, noensinne. Albumalderen feires med sørgmodige sanger og et enormt sammenhengende album, som sjangermessig strekker seg fra house-aktige «I Had This Thing» til synthballaden «Coup de Grace».
Elektronikaduoen åpner med kraftige Kraftwerk-vibber på «Skulls«, men henger seg ikke opp i tyskernes særegne sound. Flere av låtene står sterkt for seg selv, men det er den røde tråden og helheten i The Inevitable End som utgjør mesterverket. «Running to the Sea» har for eksempel blitt spilt på radio i en evighet, men det er først nå, satt i sammenheng med de øvrige låtene, at den virkelig står fram som en minneverdig komposisjon.
The Inevitable End er lyden av høst, og stemningen innledes først og fremst av ett av høydepunktene på skiva, «Sordid Affair«. Ryan James sutrer om svunne tider, pakket inn i et lydbilde som nikker anerkjennende til Pet Shop Boys. Tidene han minnes kommer ikke tilbake, og stemningen blir ikke lystigere lengre ut i albumet. Snarere tvert imot.
Også vokalistene Robyn, Susanne Sundfør og Jamie McDermott gir Röyksopp en ny dimensjon i lydbildet, og særlig sistnevnte løfter flere av låtene med sin Bryan Ferry-lignende tilnærming til dem.
Spotify og andre streamingtjenester har tatt livet av albumformatet, og dette poenget understreket Röyksopp ved å slippe The Inevitable End på Spotify én uke før albumet var i salg i butikk. Det tid- og oppmerksomhetskrevende albumformatet er dødt i krevende lytteres ører, og Röyksopp leverer et verdig, dystert og sørgmodig siste blås, til minne om albumformatet.
Petter Brønstad | Musikkblogg 