Det er ingen tvil om at powerpopen fra nittitallet er Hiawatas store inspirasjonskilde. På førstesporet Back Again setter de alle kluter til for å låte mest mulig som Weezer, og de lykkes til dels, teksten er imidlertid framført med pinlig UKM-engelsk. Neste låt ut er om mulig enda mer weezersk, det er bare helt umulig å si hvilken låt av Rivers & co de prøver å plagiere. De første låtene på Hiawatas fjerdealbum er i og for seg ganske fengende, om enn litt platte. Problemet er at bandet har et autentisitetsproblem – hvorfor i huleste skal de skrive om high school-opplevelser som virker snytt ut av California? Dudes, dere er fra Røa!
Casa Murilos Dan Hesketh redder Hiawatas engelskkarakter ved å bidra på Speaker, nettopp ved å synge på skikkelig engelsk. Resten av albumet er preget av bromantiske øyeblikk via vennskapsnostalgi og variasjoner av «I love you, man». Tanken bak er sikkert jovial, men i denne settingen blir det bare litt teit.
Petter Brønstad | Musikkblogg 