The Interrupters slipper debutalbum, og er godt hjulpet av Rancid-frontmann Tim Armstrong, som i tillegg til å bidra på låtskriversiden synger på førstesingelen «Family» og produserer albumet.
Det merkes – flere av låtene kunne like gjerne vært med på en Rancid-plate. Det bør også legges til at Armstrong brukte halve Interrupters som «husband » under prosjektet Tim Timebomb & Friends, hvor han slapp en ny låt nesten hver eneste dag i ett år.
The Interrupters har i Aimee Allen en vokalist som minner om både Courtney Love og Brody Dalle, samtidig som de er et band med klare likhetstrekk med 80-tallets twotonesound og -band, som for eksempel Madness og Specials.
Man hører imidlertid også at de kommer fra California, og blandingen fungerer godt.
Gjennom hele albumet er det også lett å trekke paralleller til band som Cock Sparrer og Rancid. The Interrupters låter sånn som man skulle ønske No Doubt låt på 1990-tallet.
Ballet åpner med pønklåten «Take Back The Power», som ikke er helt ulik Distillers-låten «City of Angels», og som trolig er en allsangfavoritt på konsert. «Liberty» og «Can’t Be Trusted» har en negativ holdning til makthavere, mens «Family» og «White Noise» feirer fellesskapet blant Interrupters’ meningsfeller.
Det er imidlertid ingen tvil om at Armstrong har hatt en hel arm med i låtskrivingsprosessen, og det er også på de låtene han høres tydeligst, som for eksempel «Liberty» og «This Is The New Sound», som framstår som sterkest på skiva.
(På trykk i Dagsavisen 1. august 2014).
Petter Brønstad | Musikkblogg 