Sick Puppies: Connect
Singelen There’s No Going Back er det beste sporet på Connect, og det sier sitt. Det er en ålreit produsert radiopunkrock-låt, men akkurat dette går på bekostning av råskapen som bør ligge som fundament for et slikt band. De nærmer seg noe som kan minne om et politisk standpunkt i Gunfight, men det minner mer om standpunktet til en sint trettenåring enn en oppviglersk rocketekst.
Det er lett å tenke på band som Creed og Nickelback når påfølgende Poison snegler seg ut av høyttalerne. Det er rett og slett ganske treigt. Tidvis kan det virke som Sick Puppies har tonet seg litt ned nettopp for å sikte på et bredere og mer kommersielt publikum og marked, men inntrykket er at de kanskje har mistet litt av den edgen som gjorde dem til et band å følge med.
Sick Puppies har sine øyeblikk, men jevnt over blir det traust, trist og kjedelig å høre på. Dette er ikke deres beste album, ikke på langt nær; men det kan jo hende There’s No Going Back irriterer en og annen radiolytter i enda et år.
(Originalsaken ligger her: http://gaffa.com/anmeldelse/82716)
Petter Brønstad | Musikkblogg 