Yuma Sun: Hell
Vestlendingene i Yuma Sun lar seg inspirere av Det ville vesten, og har latt seg inspirere av mange støvete forgjengere. Satsen de har satt viste seg å bli en sterk blanding til slutt.
Yuma Sun åpner ballet med «They Are Gone», og det er lett å se for seg dette som soundtracket til en film regissert av Tim Burton med Morricone som komponist og musikerne fra Desert Sessions i studio. Det er imidlertid en gjeng nordmenn vi har med å gjøre.
Band som Th’ Legendary Shack Shakers, The Dirt Daubers og The Goddamn Gallows. Vi er i Sørstatene, men ikke på samme side som gutta fra Grand Ole Opry, her skal vi omtrent seks fot under. De fortsetter i noenlunde samme retning på «Third Revelation» og «Rose», og Yuma Sun treffer en nerve med sin klagesang. Det er et utall outlaws som ville nikket anerkjennende til Hell, men de ville vel heller skålt i hjemmelaget bourbon.
Når man tenker over det er ikke bygdene og bedehusene på Vestlandet så veldig ulike de man finner i Sørstatene. Det er farlig å være bygutt begge steder. «The Undertaker’s Song» høres ut som den er spilt inn med samme opptaksutstyr som G.G. Allin brukte, bare med Those Poor Bastards på kor. Det er skittent, støvete og satans kult.
Førstesingelen «Could This Be Hell?» er også den låten som virker å ha bredest appell på plata, mens påfølgende «Wormwood» fort kan tas for å være et Shack Shakers-plagiat. Etter flotte «Oleana» og «Away Satan» er det over, og karmøyingene i Yuma Sun viser at de behersker sjangeren sin, noe få nordmenn før har gjort. Hell er en solid utgivelse, særlig for de som liker mørk og dyster country og er litt anti-Nashville.
Vestlandet blir aldri helt som Det ville vesten, og det merker man særlig på avslutningssporet «Away Satan». Likevel er Hell god nok til at Yuma Sun bør kunne fylle tomrommet etter Kaizers Orchestra på sikt.
(Originalsaken ligger her: http://www.dbmag.no/stov-og-pine/)
Petter Brønstad | Musikkblogg 