Søndagsmelankoli

John Grant: Rockefeller
Etter alt snakket om Parkteatret-konserten John Grant gjorde i juni hadde han en tøff jobb med å innfri på Rockefeller – det gjorde han til gangs.

I titiden gikk John Grant på scenen, og han åpnet med en feilfri versjon av «You Don’t Have To». Det låter tett opp mot versjonen som er tilgjengelig på den nye plata, Pale Green Ghost, om enn litt røffere. Han veksler mellom å synge og spille synth, noe som gir låten fin dynamikk. «It’s so nice to be here with all you beautiful Norwegians in your beutiful city,» smisker Grant før han introduserer sitt nesten helislandske band.

«Vietnam» følger rett etterpå, og avsluttes av voldsom applaus fra salen, før John Grant synger «Marz», som handler om iskremsjappa han gikk til som liten gutt. Sistnevnte kan også trekkes frem som ett av kveldens høydepunkter, og når han får litt problemer med en mikrofonkabel merker vi hvor enormt stille det faktisk er på Rockefeller. Folk hører virkelig etter, og ingen tør å prate når John Grant ikke skal applauderes.

Når kabelen endelig er medgjørlig setter John Grant i gang med kveldens flotteste øyeblikk når han setter seg ned ved elpianoet og spiller «It Doesn’t Matter To Him». Selv om det ikke er så voldsomt mange som har tatt turen til Rockefeller denne søndagskvelden, tenkte nok de fremmøtte at hjemmesitterne kan angre på ikke å ha tatt turen.

Det er litt mer tilløp til liv i publikum under «Pale Green Ghosts» og «Black Belt», men her opplever vi også det eneste som muligens kan trekke denne konsertopplevelsen ned; lyssettingen var rett og slett litt dårlig under disse to låtene, og den kledde rett og slett ikke det uttrykket Grant forsøkte å formidle.

John Grants låter handler ofte om tapt kjærlighet, og de er som regel melankolske og triste uansett hvilket lydbilde de er pakket inn i. «Where Dreams Go To Die» og «Why Don’t You Love Me Anymore» bidrar til den melankolske stemningen, og de følges opp av «I Hate This Town», som åpenbart ikke handler om Oslo.

Enda et høydepunkt kommer etter en drøy time, når John Grant spiller «GMF (Greatest Motherfucker)». Det er noe herlig løssluppent over hele personligheten hans, og lyden er for anledningen upåklagelig. Han oppfordrer alle til å støtte sine «gay brothers and sisters in Russia» før han endrer settlista og gjør en herlig fremføring av «Glacier». «Queen of Denmark» avslutter ballet, men det er selvsagt rom for ekstranummer når stemningen er så god som den er.

Etter «Sensitive New Age Guy» og «Chicken Bones» forteller John Grant at han møtte noen på byen i Oslo dagen i forveien, og at vedkommende nærmest hadde tryglet om å få høre «Paint The Moon» av John Grants gamle band, The Czars. John Grant sa han håpet denne personen var på plass på Rockefeller, før han gikk av scenen til øredøvende jubel. John Grant var en perfekt avrunding av uka, og kanskje til og med av sommeren.