Et vanvittig show. Som alltid.
Da Kvelertak satte i gang med Åpenbaring føltes det merkelig nok som om de spilte litt lavt, og de dundret videre med Spring For Livet uten å legge særlig mye i mellom. Kvelertak er et kompromissløst band, og det fikk verden vite da de slo igjennom med singelen Mjød for to-tre år tilbake.
Mjød var tredje låt ut i settet, og publikum hadde vokst litt allerede. Mørket kom snikende, og stemningen var jevnt over veldig god. Kvelertak leverer som vanlig et solid show, og vokalist Erlend Hjelvik brøler «Øya, for faen!» for å understreke at han vil ha mer liv blant publikummerne.
Han er jo en ganske fryktinngytende skikkelse på scenen, og han leverer sammen med resten av bandet en bunnsolid versjon av Fossegrim. Men likevel; hvor i all verden var publikummet? Det kan virke som om det er gått litt inflasjon i antallet Kvelertak-konserter, og de led kanskje litt under at Blur spilte hundre meter unna.
Men det stopper ikke det mørke maskineriet fra Stavanger. De slet litt med feedback hele konserten igjennom, men man tenker ikke så mye på det når man ser hvor bra de leverer og hvor stor produksjonen er blitt. Denne gangen hadde de også med seg uniformerte skarptrommeslagere.
Under Blodtørst spyr røykkanonene røyk over hele Oslo, og de skrur av scenelyset for en kort periode. Etter drøyt én time med mørke er det dessverre slutt, og folk bes trekke mot Øyanatt i stedet.
(Originalsaken ligger her: http://gaffa.com/anmeldelse/74825)
Petter Brønstad | Musikkblogg 