Nick Cave er kjent som en dyster mann, og Frognerbadet var i en periode preget av melankoli på tross av det fine været.
Det ble tidlig klart at det er den nye plata som skal promoteres, for først ut var ferske «We No Who U R», som også åpner det nye albumet Push The Sky Away. Publikum utstøtte et unisont hyl da den hengslete australeren Nick Cave gikk på scenen, og de var i ekstase hele konserten igjennom. Innledningsvis var lyden litt asymmetrisk og klein, men lydfolka fikk relativt fort orden på det, og bortsett fra de første fem minuttene var lyden upåklagelig.
Like etter åpningslåta var det, som i Bergen, klart for «Jubilee Street», også den fra Push The Sky Away. Allerede da hadde Cave & Co vist hvor mye makt de har over publikum. Stemningen ble litt mer intens da Nick Cave & The Bad Seeds tro i gang «From Her To Eternity», men det er jo nettopp intens melankoli denne mannen først og fremst har som spesialitet.
Et av kveldens store høydepunkter fulgte like bak i kraft av depressive «Weeping Song», og Norwegian Wood-publikummet sang med av full hals selv om Nick Cave & The Bad Seeds trengte to forsøk på å komme skikkelig i gang. Derfra og inn var det i og for seg en ren maktdemonstrasjon på Norwegian Woodfra australierens side. Etter «Weeping Song» fulgte «Deanna», også den en låt som publikum syntes å kunne svært godt.
En forlenget «Tupelo» må også trekkes frem som et av høydepunktene fra fredagen i Frognerbadet, og de fremmøtte følte nok at de hadde fått valuta for pengene. Etter omtrent to timer var det tid for den solide klassikeren «Stagger Lee» og «Push The Sky Away», tittellåta fra den nye skiva, og da skjønte vi at Norwegian Woodvar på vei til å stenge for dagen. Nick Cave trøstet de som hadde stått hundre år i ølkø hele dagen igjennom, og han rakk også å skrive ut et par autografer til noen i publikum.
Alt i alt må vi si oss fornøyde med dette, og vi fikk også et ekstranummer i kraft av «Into My Arms»
Petter Brønstad | Musikkblogg 