Navn som Placebo, Smashing Pumpkins og Blur er alle klare for konserter i Oslo i sommermånedene. I takt med at festivalpublikummet blir eldre i gjennomsnitt for hvert år som går, virker det som om artistene også er mer etablerte enn tidligere. Nick Cave & The Bad Seeds og Manic Street Preachers spiller på Norwegian Wood, Blur og Cat Power spiller på Øyafestivalen.
Hvorfor er 90-tallsartistene plutselig tilbake på scenen?
Det kan være flere grunner til dette, men det er vel én teori som stikker seg mer ut enn andre: det er dyrt å gå på festivaler og konserter, og barn av 90-tallet har bedre råd enn 20-åringer. Ta for eksempel Øyafestivalen, som arrangeres i Oslo hvert år i begynnelsen av august; i år koster ukespasset 2350 spenn, og med halvliterpriser godt over vestkantgjennomsnittet kan en uke på Oslo-festivalen fort bli en dyr affære. Også Norwegian Wood vil skille deg fra et par tusenlapper om du vil ha med deg alle dagene.
Tatt i betraktning at etablerte artister ofte koster 4–500kr å se i Oslo Spektrum, på Sentrum Scene og på Rockefeller, er det dyrt å være musikkinteressert om du vil få med deg alt. Jeg mener i og for seg ikke at det er urimelig dyrt – særlig når det gjelder festivalpassene er det jo snakk om mye moro for pengene, men likevel sier det seg selv at det ikke er snakk om særlig studentvennlige priser. Dessuten har for eksempel StudiO-festivalen interessante artister for musikkinteresserte studenter, og det til mye lavere pris. Da har studenter og unge plutselig et langt rimeligere alternativ.
Konsekvensen av dette blir at kjernepublikummet på festivaler som Norwegian Wood og Øyafestivalen har en høyere snittalder enn tidligere – det gjenspeiler seg tydeligvis i hvilke navn som blir booka til festivalene også. Det er grunn til å anta at 30–35-åringer i 2013 er mer musikkinteresserte enn forgjengerne sine, og når de kan gå og se bandene de hørte på i tenårene, er de tydeligvis også både villige og i stand til å betale prisen for det.
Et poeng er at det er mye billigere å markedsføre et navn som allerede er kjent enn å skulle lansere et nytt og ukjent navn, musikken som allerede er på markedet gjør mesteparten av jobben. Når man i tillegg kan ta mye høyere billettpriser for kjente artister, fordi publikummere er villig til å betale, sitter man igjen med et enkelt regnestykke. Høye billettpriser pluss lave markedsføringskostnader blir penger i kassa for plateselskap, konsertarrangører, management og ikke minst for artistene selv. Derfor er Placebo, Smashing Pumpkins og Blur aktuelle for konsertsommeren i Oslo.
(På trykk i GAFFA #6 2013)
Petter Brønstad | Musikkblogg 