Elizabeth «Lizzy» Woodridge Grant er for publikum bedre kjent som Lana del Rey, og hun traff populærmusikkscenen som lyn fra klar himmel for snart to år siden. Den 26 år gamle newyorkeren bestemte seg da for å kjøpe seg ut av en platekontrakt med 5 Point Records, før hun umiddelbart etterpå signerte en felleskontrakt med Interscope, Polydor og Stranger Records. Blondinen Lizzy Grant forsvant, og ble erstattet med Lana del Rey, den såkalte «gangster Nancy Sinatra». Her hjemme skrives det ofte om Lana del Rey i forbindelse med kjendisnyheter, og overskriftene lyder gjerne «Lana del Rey storshoppet i Oslo-butikk», for å nevne noe.
Skandalene lot ikke vente på seg etter gjennombruddet hennes. For det første reagerte mange på at Lana del Rey ikke lignet særlig mye på Lizzie Grant. At hun farget håret rødt er én ting, men det tok ikke lang tid før enkelte også la merke til at del Rey hadde merkbart fyldigere lepper enn Lizzy Grant hadde. Mange spekulerte derfor i at Lana del Rey hadde lagt seg under kniven for å pynte på utseendet, noe både hun og managementet rundt henne har benektet ved flere anledninger. Det er uansett ingen tvil om at utseendet hennes har tiltrukket oppmerksomhet, noe som kanskje ikke ville inntruffet om Lizzy Grant hadde gått for verdensherredømme.
Låten Lana del Rey i stor grad har å takke for gjennombruddet som artist er «Video games», som ble sluppet på Internett i juni 2011. Den toppet senere lister i Tyskland og Luxembourg, og nådde topp ti-plasseringer både i Frankrike, Nederland og her hjemme. Likevel er det musikkvideoen, og ikke selve låten, som får æren for populariteten. Låten handler om en jente som føler seg oversett av kjæresten, og dette illustreres i musikkvideoen med en blanding av klipp av Lana del Rey som fremfører låten på webkamera og en haug med (pseudo)arkivklipp; med andre ord midt i blinken for Skype-generasjonen, som belønnet henne med drøyt 20 millioner visninger på svært kort tid.
Fadese, plagiat og salgssuksess
Lana del Rey-haterne skulle bli flere etter det som må regnes som den hittil største fadesen i del Rey-sagaen. Tidlig i 2012 skulle hun opptre på Saturday Night Live (SNL), som er et av USAs mest sette TV-programmer på ukentlig basis. For å være forsiktig: det gikk ikke helt som planlagt. Vaklende vokalprestasjoner kulminerte i massemobbing på Twitter og andre sosiale medier, og Lana del Rey ble hakkekylling for grinete mediefolk og kritikere i ukesvis. Det ble så mye oppstyr rundt SNL-opptredenen at del Rey og personene rundt henne valgte å avlyse den omfattende kommende turneen og trekke seg tilbake fra rampelyset. SNL-opptredenen ble en enda større nettsensasjon enn «Video games» ble et halvår i forveien, og søkeordene «Lana del Rey» ble automatisk fulgt av «can’t sing» hos Google.
«Video games» smalt som sagt rett inn på lister over hele Europa, og det sterkt filmmusikkinspirerte lydbildet hennes viste seg å være en suksessoppskrift. Så smalt det igjen, denne gangen med negativt fortegn. Fra flere hold ble Lana del Rey beskyldt for plagiat, og beskyldningene viste seg ikke å være helt ubegrunnede. «Video games» har nemlig svært mange musikalske fellestrekk med greske Eleni Vitalis «Dromoi agapisa pou». Nok en gang ble det altså sådd tvil rundt Lana del Rey og autentisiteten hennes. Likevel red hun stormen av, og Born to Die solgte 3,6 millioner eksemplarer verden over etter utgivelsen i januar i fjor. Det ga en femteplass på listen over fjorårets mestselgende album.
Nytt forsøk i 2013
Nå kommer den kontroversielle 26-åringens tredje studioalbum snart, eller det andre dersom man ikke regner med Lizzy Grants debut, og hun er også aktuell med filmmusikk til kinoaktuelle The Great Gatsby. Soundtracket til filmen heter «Young and beautiful» og er skrevet og produsert av Lana del Rey i samråd med Baz Luhrmann. På valentinsdagen i år slapp hun også førstesingelen «Burning desire» fra den kommende skiva, og slapp selvfølgelig også en musikkvideo til den låten. Ting kan tyde på at Lana del Rey har fått orden på karrieren, og dette endte med en BRIT-award for beste kvinnelige artist tidligere i år.
Årets første møte med Skandinavia ble imidlertid ikke akkurat slik arrangøren hadde planlagt; eller er kanskje all publisitet å regne som positiv i Lana del Rey-land? Danske Ekstra Bladet viste uansett ingen nåde overfor Lana del Rey etter hennes konsert i København tidlig i april. Overskriften lød «Fæl narrefisse», og en narrefisse er danskenes uttrykk for å betegne en skikkelig luremus. Ekstra Bladet belønnet København-konserten med en ener på terningen, og skrev at «Mange kommer jo ganske problemfrit gennem tilværelsen uden at kunne synge. Det er dog et problem at være tonedøv, når man er sangerinde». Ekstra Bladets lesere mente på sin side at konserten holdt til en firer, og magasinet GAFFA mente dette tilsvarte karakteren fem, noe som igjen understreker dualiteten i fenomenet Lana del Rey.
Lana del Rey var og er tidvis en yndling blant indiefolket, og det spekuleres i at mye av suksessen skyldes lavbudsjettsmusikkvideoer som for eksempel nevnte «Video games». I tillegg er det en tendens blant indiefans at de aldri heier på forhåndsfavoritten; de liker å ta den svakes parti. Nå vil jeg på ingen måte hevde at Lana del Rey er svak, men noe av suksessen hennes kan nok skyldes at hun tidvis har møtt krass kritikk fra flere kanter. Dette har generert publisitet, både positiv og negativ, som igjen har ført til at man er nødt til å ta et valg. Enten elsker man Lana del Rey – uansett – eller så hater man henne.
Å være seg sjæl
Det er artister som Lana del Rey som gjør at jeg priser meg lykkelig over ikke å måtte trille terning for Puls. Hun er en av de artistene alle har en mening om, men som ingen kan enes om. Hun er elsket for stilen og sin ikoniske fremtreden, men hatet av musikkjennere for manglende ferdigheter. Hun er et yndet medieobjekt, men beskyldt for å ha gjennomgått plastisk kirurgi, beskyldt for plagiat og ikke minst kritisert for den grusomme SNL-opptredenen fra i fjor. Hun har i tillegg en egen evne til å fascinere i sosiale medier og kanaler som YouTube og Vimeo, men må gang på gang tåle kritikk for manglende autentisitet.
I Oslo Spektrum leverte Lana del Rey for øvrig omtrent akkurat det som var forventet av henne. Det var som å være på et landsmøte i et politisk parti, for alle jublet uansett hva hun sa eller hvordan hun sang. Mellom låtene var det hyling og skriking, mens det var mye hysjing all den tid det var musikk å høre fra scenen. Mye av det hun gjør i løpet av showet er til dels nyskapende og interessant, men i en kontekst som Oslo Spektrum kan ting fort bli like rigid som det var i russetiden. I konsertsammenheng er fenomenet og produktet Lana del Rey litt for låst til regler og koreografi, men det er umulig ikke å la seg fascinere likevel – på tross av vektere og strenge ølsalgsregler. Hva vi syntes om Spektrum-konserten kan forresten leses på puls.no.
Jeg vil nødig felle dom over fenomenet Lana del Rey, men velger å bøffe favorittformuleringen til blogg.no-leder Kjetil Manheim: hun har helt klart truffet en nerve hos folk. Det finnes trekk ved Lana del Rey som er veldig frastøtende, og det er hundrevis av grunner til å avsky denne figuren. Likevel har hun en egen evne til å fascinere og tiltrekke seg oppmerksomhet, både på godt og vondt. «Lana del Rey» finnes egentlig ikke, og hun er konstruert utenpå skjelettet Lizzy Grant. Uansett hvordan man vrir og vender på det, lar jeg meg i likhet med mange andre fascinere, og legger Lana del Rey i bunken merket «guilty pleasures». Det er bare på Paradise Hotel alle må være seg sjæl 110 %.
(På trykk i Puls #1 2013)
Petter Brønstad | Musikkblogg 