Calexico har alltid virket litt «tex-mex» med sitt americana-mariachi-låtende lydbilde, og Algiers er intet unntak. Denne gangen har California-bandet imidlertid gitt mer plass til elgitarer på bekostning av trompeter, men frykt ikke – trompetene er der ennå, om enn noe nedjustert.
Et band som Calexico vil aldri blåse noen av scenen, selv med sine tungt meksikanskinspirerte trompeter. Man kan kalle det en form for gitarpop, og det funker veldig bra fra åpningssporet«Epic», selv om akkurat den låta ikke er så episk som tittelen skulle tilsi. Etter min mening er Calexico best når de spiller melankolske låter, som den påfølgende «Splitter». Dette er en gitardrevet låt med dystre oppbrudd, som forsterkes av den nevnte trompetlyden i bunnen.
«Sinner in the sea» er nok en av de sterkeste låtene på denne skiva, og det er også den som best gir et inntrykk av tex-mex-lyden som preger resten av «Algiers». Dette er som å høre en låt fra Manu Chao-venninnen Amparo Sánchez’ siste album, bare at den er sunget på engelsk og har skrekkfilmorgel og salsapiano mot slutten. Selv om det begynner å fryse til ute, er det mer enn nok varme i gitarene her.
Tittelsporet på skiva, instrumentalen «Algiers», passer fint inn med resten av stemningen som manes frem av lydbildet på albumet. Også denne låten er veldig americana-mariachi-orientert, og de har fått plass til pedal steel for å markere at de tross alt holder til nord for grensen. Det får man også inntrykk av låter som «Maybe on Monday» og «Fortune teller» som egentlig føles ganske tamme i forhold til den ellers spicy blandingen som har blitt Calexicos varemerke.
Amerikanerne viser imidlertid hva de er gode for på den spansk-engelske «Puerto», som er litt mer intens enn resten avAlgiers. «Puerto» er mer i tråd med tidligere utgivelser, og har flere av de kjennetegnene som tross alt gjorde Calexico kjent. Dette er absolutt albumets høydepunkt, og låter som dette er grunnen til at Calexico har fått holde på i ti år. De klarer alltid å bryte opp og variere platene sine.
Resten av Algiers er mer melankolsk, og her har de blant annet fått plass til den helspanske «No te vayas», som markerer at sutresanger om hjertetrøbbel tross alt fremføres best på spansk. Torsdag 27. september står Calexico på Rockefeller, og vi håper på en spicy tex-mex-blanding når den tid kommer.Algiers er et album som kan lyttes på lenge, med varme låter som trolig kommer til å vokse med tiden. Forhåpentligvis klarerCalexico å dele noe av den varmen med oss oslofolk også.
(Først publisert på puls.no)
Petter Brønstad | Musikkblogg 