Yoga Fire sier det egentlig helt perfekt selv: det ække bra, men det er noe som stemmer.
Rent teknisk har de fortsatt noe å gå på, men de skal ha kred for å gutse inn i en slags disco-glam-punk-verden etter å ha gjort så stor suksess i hip-hop-verdenen.
Selv mener de at musikken deres enten må kalles skranglerock eller piggtråddisco. Men hva i all verden får etablerte rappere til å legge det de kan på hylla og plukke opp det de ikke kan – gitar og rock? Etter sigende starta bandet som en hyllest til Jokke, da Klovner i Kamp ble spurt om å stille opp på konserten til hans minne. I tillegg til gutta i KiK ble rapperen Apollo med. I 2006 flytta imidlertid Finger’n, trommeslageren, til Los Angeles. Søren «Posen» Brandt, Klovner i Kamps forhenværende lydmann, overtok hans sete bakerst på scenen.
Fuck you eller penga tilbake blåser ut av høyttalerne fra første sekund. Ingen kan gå igjennom de drøye 40 minuttene den varer uten å skjønne hva Yoga Fire står for: god stemning. De viker ikke for noen og kan til og med være kule med kniv, noe man ikke forventer av mange i dagens samfunn. Med en god porsjon selvironi har bandet klart å stable på beina en bra og overraskende variert skive. Det er nemlig ikke bare piggtråddisco de kan by på. Plutselig har de skrevet en kassegitarlåt og tar tempoet og intensiteten nesten helt ned. Man kan på mange måter bli blåst vekk av å høre et sånt band spille en sånn låt; selv om låta ikke har noen forutsetninger for å gjøre nettopp dette.
Den neste overraskelsen som må nevnes er at de på «Natta Er Ung» høres ut som Seigmen(!). Hvem ville i sine villeste drømmer trodd at Klovner i Kamp kunne høres ut som dem? Man får etter hvert en følelse av at de er inspirert av Helge Gaarder og Kjøtt også, særlig mot slutten av «Superkul Med Kniv», skivas tredje singel.
De har klart å skrive fengende låter som «De Eneste i Verden» og «Slepp Johnny Fri», som har klart å snike seg inn på flere radio- og TV-stasjoner de siste månedene. Det er likevel ikke den delen av Fuck you eller penga tilbake som funker best, det er den halvpsykopatiske «Apen Må Dø» som er denne skivas absolutte høydepunkt. Låta funker nok bare med anlegget høyt på, men det er uansett utrolig tøft. Den klarer på en måte å oppsummere hele skiva: absurd, bråkete, men merkelig kul. For øvrig er det lite trolig at Apollo, også kjent som Apen, har grunn til å gå rundt og være redd for å bli lynsja selv om Apen må dø kan oppfattes som truende.
Det finnes jo selvfølgelig også noen spor og ideer som kanskje burde vært utelatt ved utgivelsen av denne skiva, men hvem bryr seg om det? Det meste de prøver på funker om man legger godviljen til. Kanskje er denne plata også et symbol på hva norsk musikk trenger – en kursendring. Hvis rappere kan spille glampunk, bør det være mulig for mange andre å tenke i andre baner også.
Petter Brønstad | Musikkblogg 